INTERRAIL JULI 2009

SPANIA-FRANKRIKE-ITALIA

Tidlig onsdag morgen 1. juli forlater Pau og jeg Paus lielighet med retning Barcelona Estacion de Francia. Med oss hadde vi to store ryggsekker, cello og trekkspill. Pau hadde ikke fått blund på øye hele natten fordi han var så spent. Og jeg hadde ikke sovet særlig mye selv heller(det er ikke så lett å sove når du har en lys våken kjæreste ved din side som trommer fingre ustanselig på ryggen din). Fra stasjonen skulle vi ta tog til Frankrike og begynne vår reise i hele sør-europa. Første stopp var Montpellier, der gjorde vi kun en rask stopp og fant et nytt tog for å komme oss lenger unna Spania. Ideen var å komme seg så langt vekk så raskt som mulig. Vi hadde ikke lagt noen reiseplaner i det hele tatt, men begge ville til Istanbul i løpet av turen og det var ikke særlig lett når vi fra 10 til 20 juli måtte være i Kroatia på ehtno-festival. Vi kom oss til Nice og det begynte å bli kveld, derfra ville vi se om vi kunne komme oss over enda en landegrense til Italia, men de sa at det ikke gikk noen tog til milano før dagen etter, men rett over grensen kunne vi komme oss med et lokaltog. En knøttliten by som het Ventimiglia ble vårt første stopp på turen. Vi klarte å komme oss fra Barcelona til Italia på en dag og det uten å vise en eneste billett... (vi begynte å lure på om vi kunne klart oss uten å kjøpe interrailpasset... snikerail). Der så vi at det var fint mulig å komme seg til Milano, men ikke før klokken 0445. Og det var fremdeles tidlig kveld, så det så ut til å bli en lang natt.
Etter en deilig pizza gikk vi rundt på en liten sightseeing. Vi møtte en fellow traveller fra canada som også hadde med seg instrument. Det er alltid lett å komme i snakk med andre musikere. Så det endte med at vi var sammen med ham hele natten og vi hadde jam-session på stranda til glede for dansende unge franske piker. Etter en liten blund på gulvet på stasjonen var vi klare til å reise videre.

Første togstrekning Barcelona-Montpellier

En times ventetid i Montpellier og tid for middag.

I Italia kom vi rett til kåring av Miss Italia

Venezia

Fra Milano reiste vi rett videre til Venezia. Pau hadde vært der før og ville egentlig fortsette togmaratonet østover med en gang, men til slutt ble vi enige om å være hele dagen i byen og ta et nattog videre. Den vakre Italienske byen er en enorm turistmaskin og det må ha vært en million tursiter. Jeg som trodde at Barcelona var ille... Det var mange som ville ha sin bit av turistenes lommebok, og hvis du foreksempel ville sjekke mailen i et kvaters tid måtte du ut med nærmere 5 € på internetcafeene. Venezia går visstnok en trist skjebne i møte; byen synker! Og det er visstnok ingenting man kan gjøre med det. Allerede er det mange hus som har fått vann inn i kjeller eller tilogmed første etasje.

I Venezia prøvde vi oss som gatemusikanter for første gang på turen. Vi måtte jo prøve å gjøre det verdt bryet å drasse på disse instrumentene. Vi satte oss ned på en plaza og begynte så smått å spille. Først var vi litt sjenerte men etter en stund gikk det bra og folk kom og lyttet og begynte å snakke med oss og ville vite hvor vi var fra og den slags. Det ble også en hel del penger. En litt pinlig seanse ble det når en italiensk mann i 50-åra kom bort til oss og gav oss en 5€ seddel og sa til oss på italiensk at han ville at vi skulle spille noe før sønnen hans som også spilte cello! Vi smilte og svarte "så kult! vil han komme og prøve og spille? hvor gammel er han?"osv osv, men det som italieneren egentlig hadde sagt var at han ville vi skulle spille noe for sønnen hans som var i "celo" (tsjelå) som betyr himmelen... Så vår reaksjon hadde vært litt malplassert. Men etterpå når vi skjønte hva det dreide seg om spilte vi en vakker melodi til ære for denne stakkars faren og sønnen.
Alt i alt tjente vi nærmere 30€ på noen få timers spilling noe som vi var godt fornøyd med.

Ut fra togstasjonen gikk vi rett inn til byens forvirrende sentrum med et virrvar av gater, kanaler og små plazaer! Det var fryktelig lett å gå seg vill, men det er jo også den beste måten å bli kjent med en by på.

Etter et virrvar av trange gater og smug kom vi plutselig til en enorm plass med monumentale byggninger.

En av de tusen broene

Pau sin frokost

Supermarked-lunsj

KROATIA I
Zagreb

Fra Venezia tok vi nattoget som gikk til Budapest men vi hoppet av i Zagreb hvor vi tok en kjapp sightseeing rundt togstasjonen. Det virket som en ordentlig fin by og vi visste at vi antakelig måtte komme tilbake dit før ethno.

SERBIA
Beograd

Jeg var i Beograd for syv år siden da jeg gjorde min første interrail. Hadde minne om byen som grå og trist og halvveis ødelagt av krig... men nå fikk jeg et helt annet inntrykk. Jeg så mer av byen og den har noen riktig fine soner, parker og folkene er glade og veldig hjelpsomme!

Vakre bygninger på vei inn til Beograd.

Utsikt fra festningen over byen og elven Donau
Vi snikfotograferte en modell på jobb.

Personlig liker jeg bedre denne modellen...

En gammel festning som lå midt i en flott park.

Utsikten fra borgen og over elven Donau.

Ornamenter....

Telenor har etablert seg i serbia. Noen som visste det???

Vi er nå på dag tre av intarrailen og vi har fremdeles ikke sett snurten av noen dusj. Dere ser kanskje at klærne også er de samme som avreisedagen... Så denne vannkrana var et kjærkomment funn. Jeg kledde meg nesten naken for å ta en etterlengtet dusj.
Når vi bestilte nattoget videre til Sofia glapp det ut av meg et spørsmål om det var dusj i kupeen... Mannen og dama i kassen holdt på å le seg i hjel og spurte hvilket rikt land jeg var fra...

BULGARIA

Sofia

Jeg ble pent nødt til å godta å gå enda noen dager uten å dusje ordentlig. Taktikken med å ta nattog gjorde at vi fikk sett steder på dagen og utnyttet tog som hotell på natten og kommet oss raskt store strekninger og nærmere målet vårt som var Istanbul! Sofia var på mange måter en fin by men både Pau og jeg var enige om at den var litt kjedelig. Det var liksom ikke noe å finne på. Vi var på tidenes dårligste museum... Det het noe så flott som Nature, Man and Earth History museum eller noe i den duren. Men det var en samling av grå stener i en dårlig belyst ”gymsal” uten noe tekst eller historie. Det eneste litt interessante var at det av en eller annen grunn var omtrent 10 flygler plassert rundt omkring. Og Pau klarte å forhandle oss FRA å slippe inn som studenter begge to da han sa, mens billettøren var i gang med å gi oss to studentbilletter: ”neinei! Bare én studentbillett!!”. Menmen. Ingen krise å måtte betale 3 kroner ekstra. Vi vandret gatelangs uten mål og mening da vi kom over et kjøpesenter med kinosal! Så vi bestemte oss for å se en film. De dubber ikke i Bulgaria så det var ikke noe problem. Filmen vi så var tidenes elendigste. Transformers. IKKE SE DEN! Men flaks for oss at vi så den. Fordi hvis vi ikke hadde gått på kino ville vi ikke fått vite at vi skulle ha stilt klokken en time frem! Og vi kunne ha mistet toget.

Bulgarsk frihetsgudinne?

Pau er veldig interessert i bulgarsk politikk.

Bladgull er tingen

Øl og terningspill i parken er en fin aktivitet.

Fritjof Nansen har en gate oppkalt etter seg i Sofia. Han drev visst med humanitært arbeid i øst-Europa etter den 1. verdenskrig.

Det beste med filmen vi så var å gå på do etterpå.

Da var det endelig tid til å gå ombord i toget til Istanbul!


TYRKIA
Istanbul

Vi kom til istbabul rundt klokken 10 om morgenen. Samtlige tog vi hadde kjørt til nå var en til to timer forskinket i ankomst. Dette var intet unntak. Midt på natten (rundt klokken 4) hadde vi blitt kommandert ut av toget av passkontollørene og vi måtte stå i to evighetskøer for å først kjøpe visum, og så vise visumet og få stempel. Godt eksempel på god organisering. Vi måtte betale 15 euro. Ingen muligheter for kort betaling og ingen minibank i sikte... veldig flaks at vi hadde cash med oss. En stakkars ire måtte gå å tigge penger av de andre pasasjerene. Velvel, framme i Istanbul kommer vi på stasjonen og ser ut som spørsmålstegn. Det er selvfølgelig klarsignal for skurker og svindlere. En taxi sjåfør kommer bort til oss og spør om vi er på utkikk etter hostel... Og jeg klarer jo ikke lyve så jeg sier ja. Han tilbyr seg å hjelpe oss og ringer til sin kompis og sier at han har rom for 15€. Det var jo en god pris så vi blir med. Han hjelper oss med pengeveksling og tar oss med til hostellet som ligger kun 2 min lenger bort fra stasjonen. Så betaler vi oppholdet og da var det kommet til taxisjåførens ”honorar”. Han visste jo nøyaktig hvor mange penger vi hadde igjen så han krevde 30 lira som tilsvarer 15 € for en kort taxitur og en kjapp telefonsamtale. Nye i landet og sjenerte klarte ikke vi å si imot. Men etterpå ble vi ganske grettene. Men for første gang på 5 dager fikk vi endelig dusjet og skiftet klær(ok, klær hadde vi nok skiftet før... men det er ikke det samme å ta på nye klær på en skitten kropp som på en ren)! Og ordentlige senger!

Strøket vi bodde i var kjempefint. Litt småbyfølelse med små fargerike trehus og brosteinsgater. Men i umiddelbar nærhet var to av Istanbuls største moskeer. Den blå moske og Hagia Sofia. Det var monumentalt. Og vi begynte vår sightseeing i denne delen av byen.

Ren og pen foran den blå moské

Ren foran den blå moské. haha. (pen også da)

Dette ser kanskje ut som en idyllisk og fredfull kafé. Skinnet bedrar... Som frokost ville vi gjerne prøve en ekte tyrkisk kebab! Og denne kafeen så jo hyggelig ut. Billig var den også (i utgangspunktet...). Mannen som jobbet der var fryktelig pratsom og hyggelig. Han ville snakke med oss hele tiden og fortalte masse om istanbul og spurte oss hvor vi var fra osv osv. (da Pau sa han var fra barcelona måtte han dra fotballremsa: Barca, Barca, Messi, Messi) . Han tilbød tilogmed og bli med oss bort til basaren hvis vi ville komme tilbake når han var ferdig på jobb klokka 17! Han sa at det var mye bedre priser hvis de kom med en tyrker. Det tviler jeg veldig lite på. Og jeg tror han selv kjører etter samme prinsipp! Når kebaben kom fulgte det med tallerkner med deilglie grønnsaker og dressinger. Så det var riktig smakfullt. Og av vår godhet tenkte vi at siden dette var så godt kan vi jo ta en kaffe her også. Så kom vi til veis ende i måltidet og skulle be om regningen som vi forventet skulle ligge på rundt 15 lira. Men neida. 42 lira stod på den. Og der var det oppført alle grønsakene og dressingene som mannen hadde kommet med uten at vi bad om det. Og nå var han ikke å se denne mannen. Det var en annen mann som kom med regningen. Så det var andre gangen vi hadde blitt lurt på et par timer i Istanbul. Enda gretnere forlot vi restauranten og planla at vi skulle ta hevn.

Istanbul ligger på tre halvøyer på en måte her ser vi over fra vår bydel til sentrum-sentrums bydelen... Istanbul er verdens 5. største by og har nærmere 20 millioner innbyggere! Det var jeg virkelig ikke klar over. Den har også en bydel som ligger i asia! En kveld tok vi båten over dit. Mest bare for å kunne si at vi hadde vært i asia. Men det var også en hyggelig tur og et fint strøk! En dag kom vi i snakk med en tyrker på en kafé. Erhan! En tyrkisk skuespiller. VI endte opp med å gå litt rundt sammen med han og han tok oss med på en musikk-bar og på en kebabrestaurant som var billig. Og denne gangen ble vi ikke lurt. Han var kjempeglad for å møte oss og ville være sammen med oss hele tiden. Etterhvert skjønte vi at han var blitt hodestups forelsket i Pau og klarte knapt å holde fingrene fra han. Litt slitsomt er det å tilbringe så masse tid med en som snakker veeeldig dårlig engelsk og som attpåtil klår på kjæresten din.

Istanbul har mange forskjellige deler og det er et yrende liv. Vi var der i tre dager og fikk sett mye. Men skulle veldig gjerne vært der lenger.

Hele byen er stapp full av løskatter og det fine er at de er ikke syke og sørgelige med friske, vakre, glade og søte.

Leseglade, intellektuelle katter

Nyyyyyyyyydelige kattunger

Istanbul skyline sett fra båten til asia

Fra broen kunne vi se 20 moskeer. Bybildet er preget av kuppler og tårn.

Tårn...

Skyskrapere i Istanbuls metropolstrøk

"Fint maleri!" tenker du kanskje, men da tar du feil! Dette er nemlig en mosaikk fra Hagia Sofia som vi var innom en dag. Hagia Sofia ble påbegynt av kristne i 534 og er Istanbuls største og mest imponerende monument. Tyrkerne kom og gjorde den om til en moské i 1453. Inne i kirken på rekkverket på galleriet er det risset inn viking-runer. De stammer fra det 9. århundret og det står typ: Harald var her! Ikke ulikt dagens skriblerier. Det var vikinger på den tiden i Istanbul og de kalte byen Miklagard som betyr Stor By.

Dette er Asia!!

Erhan lærte oss å spille dam på tyrkisk vis. Dette bilde avslører lett Erhans skjulte intensjon om å forføre Pau.

Basaren i god arabisk stil, bare litt mindre hektisk enn i Marokko.


Konsert med tyrkisk visesang. Legg merke til dansingen i bakgrunnen


Bønnerop var å høre mange ganger daglig.

ROMANIA-BUCHAREST ??

Da var siste kvelden kommet og Erhan venter på oss på hotellet for å være sammen med oss for siste gang. Taxisjåføren fra dag 1 hadde lovet å komme å hente oss den siste dagen for å ta oss med tilbake til stasjonen. ”gratis!!” han hadde jo bare fått 30 lira av oss før. Men etter oppholdet i Istanbul og etter å ha blitt litt mer kjente med hvordan ting fungerte tvilte vi sterkt på at han ville møte opp. Men det gjorde han heldigvis. Vi sa hadet til Erhan men neida, han skulle med i taxien og til stasjonen. Tror han elsker lange avskjeder. Men etter hundre adjøer og kom-til-barcelona-på-besøk’er dro han endelig og vi kunne reise videre i fred. Vi måtte nå begynne turen tilbake til Kroatia og ethno som begynte 11 juli. Vi hadde fått beskjd om at vi måtte komme 10. juli til Buje i Istria ved italiagrensen. Vi hadde gått ombord i toget til Bucharest for å ta en annen vei tilbake enn den vi hadde kommet. Som vanlig var vi veldig dårlig informerte og vi regnet med at på morgenkvisten dagen etter ville vi være fremme. Det var jo alltid sånn.

Inn i kupeen vår kom det tre amerikanere som var på Balkan-rail. De var veldig hyggelige og en av de var også veldig interessert i folkemusikk og kjente masse til hardingfeler og norsk musikk. Det var litt artig. Vi spurte de om de visste sikkert når vi var framme i Bucharest. ”Klokka sju i morgen kveld!” svarte han. ”så vi kommer til å bli gode venner...” Det var en togtur på over 20 timer. Og Pau og jeg hadde kun med oss provisjon for å ha et lett kveldsmåltid samme kveld. Men så fikk vi vite at toget hadde en del som gikk tilbake til Sofia og en del som gikk til Bucharest. Pau fikk snakket med konduktøren på glimrende Tysk og vi fikk byttet billett for å reise tilbake til Sofia for å reise tilbake til Zagreb nøyaktig samme vei som vi hadde kommet.

BULGARIA

Sofia II

På mogenen var vi framme i Sofia igjen og skulle ha nok en dag i denne kjedelige byen. Vi tenkte at vi kunne gjøre litt konstruktive ting så vi tok med oss alt skittentøy vi hadde i to poser og la ut på jakt etter vaskeri. Det var ikke så lett som planlagt. Det finnes nemlig ikke vaskeri i hele byen! Vi spurte over alt og det var umulig å oppdrive. Det eneste de har er renseri for kjoler og dresser og denslags. Det var mange som trakk på skuldrene som om de ikke visste hva det var en gang. Så det ble rett og slett bomtur. Kjempeslitne og med like mange skitne klær er vi tilbake på stasjonen for å ta toget tilbake til Beograd.

KROATIA II

Zagreb

Fra Beograd tok vi toget direkte videre til Zagreb. Nå skulle vi være der en natt så vi fikk kikket litt nærmere på byen vi bare såvidt var innom for noen dager siden. Først måtte vi finne et hostel... På stasjonen var det reklamert et billig hostel og vi hadde kart så vi la i vei for å finne det. Men på veien snublet vi over et annet hostel som var både billig og bra. Og vi slapp å sove i dormitory men kunne ha et rom bare for oss selv. Hun som jobbet i resepsjonen var fryktelig snill og det gav oss tilbake troen på at det finnes fine folk i verden også. Vi spurte henne om det var mulig å vaske klær på hostelet noe hun svarte nei på... men hun forklarte oss hvor vi kunne få vakset. Men etter et minutt sa hun bare: ”nei, gi meg posene med klær dere.... Jeg kan sikkert gjøre det jeg,” og hun ville ikke ta betalt for det engang. Hun sa bare at det var av hennes goodwill.

Etter en god dusj gikk vi inn til sentrum for å spise. Vi hadde ikke spist siden tidlig på morgenen i Beograd så vi var utsultede. Zagreb viste seg å være en fantastisk skjønn by. Ikke for stor. Små hyggelige gater og veldig yrende folkeliv.

Den koselige gågaten men en drøss av barer, kafeer og is-disker!!

Det kunne mine litt om en tysk by...

Ethno

Da var det blitt 10 juli og vi var nødt til å komme oss til denne byen som het Buje. Vi spør på turistinformasjonen og får vite at vi kan ta tog til Rijeka og buss derfra. Så om ettermiddagen forlater vi Zagreb og kommer fram i rijeka i 5-tiden. Så går vi fra togstasjonen til busstasjonen for å kjøpe bussbilletten og da oppdager vi at vi ikke har passene våre... De var borte. Etter noen sekunders engstelse kommer vi fram til at de edr nødt til å ligge igjen i resepsjonen på hostellet. Hun hadde jo tatt de i går for å lage kopier og vi var ikke sikre på om vi fikk de tilbake... Men hvis de var der var det ingen ting å bekymre seg for. Det ordner seg på et eller annet vis. I Rijeka ventet vi i noen timers tid før bussen kom og vi var på vei til Buje. Klokka ti kom vi fram og der ventet en mann fra Jeunesse Musicale som arrangerer Ethno som tok oss med i bil fra Buje til Groznjan der ethno skulle holdes! Sent på kvelden kommer vi fram til byen, akkompagnert av imponerende lyn glimt. Det var som å reise tilbake 1000 år i tid. Byen var helt middelaldersk. Små gater med ujevn brostein og nydelige stein-hus. Vi fikk vite av mannen at de andre deltakerne var spredt rundt omkring på diverse barer. Så vi gikk rundt og spurte folk om de var fra Ethno. Til slutt fant vi et bord med noen kroatiske jenter som var fra Ethno. De spanderte øl på oss og det var ordentlig god stemning. Det viste seg at de var alle klassiske fiolinister og at det var første gang de skule være med på noe slikt. De var veldig skeptiske og usikre men jeg forsikret de om at det kom til å bli knall.

Dagen etter var festivalen i gang og det var massevis av wokrshops for å lære de forskjellig sangene fra de forskjellige landene. Vi var en gjeng på kanskje 24 stykker fra Norge, Sverige, Danmark, Belgia, Spania, Kroatia og Zambia. Jeg som har vært på ethno tre ganger før møtte igjen kjente ansikter fra foregående ethnoer. Ei jente fra danmark og ei frsa belgia. Det ble hyggelige gjensyn. I lunsjen dro vi opp til Ethno-kontoret for å si at vi hadde glemt passene våre i Zagreb og nok en gang ble vi møtt med kroatisk goodwill. Det var ikke noe spørsmål om omstendighetene bare: ”Åja! Si meg navnet på hostellet deres så ordner jeg alt!”.Etter litt over en uke på(litt hektisk) reisefot var det deilig å være litt lengre tid på et sted og få alle måltider preparert... Og som det alltid er på Ethno, etter bare første dagen føltes det som du hadde kjent alle i en evighet.

Pau klarte etter en uheldig landing etter et litt hopp fra en mur å forstue reisefoten kraftig så vi måtte en tur innom sykehuset. Men alt gikk bra og de spilte Ace of Base i bilen. Heldig for oss at det skjedde mens vi var stasjonert i en liten by og ikke på reisefot med store ryggsekker. (det kunne foreksempel ha skjedd i Sofia.... uff og bli strandet der i en uke hadde ikke vært noe særlig).

Etter en veldig vellykket konsert i Bale som lå et stykke unna Groznjan og en i Groznjan som var en del av en stor jazz-festival som ble holdt i byen mens vi var der, (gratis konserter med storheter fra balkan hver kveld,) dro vi videre til Pula og et youth-hostel ved havet. Der spilte vi for alle de unge og gamle som var der og vi fikk smake litt på badelivet. Så dro noen av oss videre til Solin utenfor Split for å spille på "Ethno-Ambient" festival som var der. Vi hadde sagt adjø til svenskene og afrikanerne men det låt fremdeles knall av gruppen vår. Dette var i prinsippet siste dagen av festivalen, men siden vi var blitt så gode venner og vi ikke ville skilles bestemte vi oss for å henge litt mer sammen. Så vi dro til Split sammen for å erobre gatene!

Ethno-dog

Romina og Tina, to av de fantastiske kroaterne

Pau og trekkspillet

Jeg lærer ut norske låter

Danskenes låt

Jazz-konsert

Pau og Romina

Lidja og jeg

Ethno-Split-Street-Performing-Band spiller blant romerske ruiner. Det var veldig god stemning og folk var giverglade. Det støttet pizza og vin-konsumet den kvelden.

Vi sov på stranden den natten. Våknet opp til skrik fra en illsint strandvakt... "This is not SPAIN" skrek han blant annet.

Til slutt var vi nødt til å si farvel til gruppen. We had to Split. Pau og jeg hadde begynt å skjønne at tiden begynte å løpe fra oss hvis vi skulle rekke innom alt vi ville i balkan før 31. juli da vi måtte var tilbake i Barcelona. Her er vi på busstasjonen på vei til Mostar.

BOSNIA OG HERZEGOVINA
Mostar

Da var vi alene igjen! Savnet folkene litt men samtidig var det litt deilig igjen og bare være oss. Og fortsette vår reise. Passene hadde vi fått tilbake så da var det bare å fortsette og krysse grenser. Mostar var veldig spennende og vakkert. Men det var tydelig at det ikke hadde alltid vært like fredullt. Vi fikk bo i en kjeller til en veldig slesk bosner som snakket godt tysk og vi fikk tatt en sightseeing på kvelden og dagen etter før vi tok bussen videre til Sarajevo.

Dette var desverre ikke det eneste huset med samme skjebne

Den berømte boren i Mostar. Her hoppet det folk fra broen ut i elven(som var iiiiskald). Og bildet er forøvrig nøyaktig likt det som var på forsiden av guideboken "western Balkans".

Det var helt utrolig flott natur på strekningen Mostar-Sarajevo

Sarajevo

Sarajevo er en by som jeg kun har forbundet med krigsinnslag på nyheten fra da jeg var liten. Og den der sangen til Kine 2 eller hvem det nå var. Så det var ganske spesielt å være der. Byens kjerne var veldig vakker, men det var tydelige spor etter krigen. Og den generelle stemningen i byen var rett og slett litt utrivlig. Atmosfæren var veldig maskulin og hard... På kvelden dro vi på en gratis jazz-konsert med en gruppe fra italia! Det ble en stor skuffelse. Lyd-teknisk var det helt på tryne og utøverne var helt i sin egen verden og brydde seg knapt om hverandre. Ethno-bandet hadde nok gjort større suksess. Vi fikk sett et lite museum også hvor det var krigsinnspirert kunst. Det var ganske mørkt og trist. Til min overraskelse var det veldig mye turister der. Masse unge folk fra hele Europa.

Sentrum i gamlebyen. Kjent for alle sine duer.

Basaren!

Evig flamme til minne om de døde i krigen på nittitallet.

At folk ikke alltid har vært bestevenner i dette landet er denne plakaten et bevis på.

Dagen 2 dro vi på badeland før toget vårt gikk. En utrolig hyggelig gammel mann viste oss veien. Han snakket også godt tysk... men ikke et ord engelsk.


KROATIA III
Dubrovnik

Fra Sarajevo tog vi toget til Pluce i Kroatia. Vi måtte tilbake til kroatia altså for å fortsette reisen. Glade for å reise fra sarajevo men også glade for å ha vært der. Målet vårt var Dubrovnik og vi satset på å ta en buss fra Pluce når vi kom dit. Vi ankom rundt klokken 23 og det var litt vanskelig å skjønne når bussen skulle komme, men en liten gutt mente at det skulle komme en klokken 12. Vi ventet og ventet. Og Pau, stakkar, ble helt oppspist av mygg. Mens jeg ikke fikk et eneste stikk. Klokken 12 kom det ingen buss og etter nærmere studie av rutetabellen ser vi at det antakelig kommer en klokken halv ett. Men vi ventet og ventet det kom ingen buss... Pau ble rett og slett forbannet på myggen som ikke sluttet å angripe. Men etter 2 og en halv times ventetid kom den endelig. Og vi var på vei til Dubrovnik. En kald og kjip busstur uten noe søvn fikk oss til Dubrovnik klokken 0330 på natten. Og der hadde vi jo ingen anelse om hvor vi skulle gå. Langt utenfor sentrum var stasjonen og vi bestemte oss for å bare legge i vei til et ungdomsherberge vi hadde sett i guideboken(helt utslitte og i veldig dårlig humør). Men på vei dit ble vi stoppet av en gammel dame på nærmere 75 år som rotet rundt i søppelcontainerne. Hun ropte "room! zimmer! sobe!" til oss og ville ha oss med til sitt "hostel". "two minutes" sa hun. det var var også så langt som engelsken hennes strakk. (og "room" da...) Jeg var i begynnelsen skeptisk og vi gikk i lengre enn to minutter men til slutt tok rett og slett nysgjerrigheten over. og vi ville bare vite hva i alle dager hun skulle ta oss med til. se video:

Etter vi kom dit klokken 0400 og den gamle damen hadde gitt oss mat og drikke og sagt adjø hundre ganger forsvant hun ut igjen ut i nattens mulm og mørke.
Etter endelig å ha fått sovet står vi opp og bestemmer oss for å bli en natt til i Dubrovnik. Så da hadde vi hele dagen og neste dag på å slappe av i solen og nyte ferielivet. Vi gikk til hostellet vi hadde sett dagen før, men det var fullt!!! etter å ha drasset all bagasje i varmen var vi veldig slitne og lite motiverte, men heldigvis bare rett over gaten fra hostelet var det en dame som også leide ut rom. Så gikk vi inn til sentrum av byen kun iført badetøy og instrumenter. Etter litt sightseeing og bading ville vi prøve gatemusikerlykken. Litt nedtur etter å ha spilt med alle ethno-folka med vi klarte å dra litt publikum og å få inn litt grunker. Men til slutt kom en kenstebel eg sperte hve det ver. og han sa vi ikke kunne spille der. Fordi de var så mange festivaler i byen... (????). Men vi måtte pent pakke ned og begynne å telle penger. Så vandret vi litt mer rundt, så fine gater, søte katter og en million nordmenn. Til slutt bestemte vi oss for å prøve lykken som gatemusikere en gang til rett utenfor bymuren!! på broen på vei inn. vi kunne unnskylde oss med at vi trodde det gjaldt bare inne i bykjernen. Så vi fikk spilt en times tid lenger før den samme mannen dukket opp igjen. Han var heldigvis blid og sa at vi måtte slutte etter en halvtime. Hvilket vi gjorde. Men så tenkte vi at vi kunne prøve lykken... neida. nå spilte vi ikke mer.

Rett utenfor bymuren gikk det an å bade. Det var iskaldt!

Havn...

A quick head-cut??

Pau i sentrum. Vi spilte første gang rett rundt hjørnet.

Håvard på bratt vei ned til bykjernen.


Stup fra klippe. (det er meg...)

MONTENEGRO

Vi tok bussen fra Dubrovnik og over grensa til Montenegro for å komme oss dypere inn i balkan og til Makedonia. Vi ville gjerne til Markedonia fordi de har så fantastisk folkemusikktradisjon der. Vi spilte mange hits derfra på ethno og det var de sangene som sanket gryn på gata i Split. Men det er ingen tog som går på tvers, bare på langs og for å slippe å besøke Beograd en tredje gang ble buss alternativet. Vi hoppet på en buss i den lille grensebyen i Montenegro for å komme oss til Skopje og deretter videre til Orhid som bok-guiden vår skrøt så varmt av. På stasjonen må vi kjøpe bussbillett men det er selvfølgelig ikke mulig å betale med kort. Det er det nesten aldri noe sted i disse landene. Så vi måtte ned i sentrum for å ta ut euro(som faktisk er det de bruker i montenegro og kosovo...). Så går vi ombord i bussen som vi visste ville ta lang tid men den er nesten helt tom og vi tenker at det kanskje ikke blir så ille allikvel. Og kysten av Montenegro var utrolig fint! De har søreuropas største fjord(og eneste??) og en drøss med små middelalderske småbyer så det var som å se på et naturprogram. Bussjåføren hadde forklart os at turen ville ta 16!!! timer. Og til vår skrekk og gru kom det flere og flere på bussen bortover ferie-stedene på kysten og til slutt var bussen smekkfull. Det ble en ubehagelig natt. MEN! til alt hell hadde pau tolket de kyrilliske bokstavene som stod foran på bussen og skjønt at bussen kjørte innom Orhid på vei til Skopje noe som jeg ikke trodde på siden de i virkelighetne er en ganske stor omvei. Men vi kunne dra direkte dit. Så da kunne vi gå av bussen tre timer før!

Først trodde vi at bussen bare tok 13 timer. Etterpå fant vi ut at den tok 16. Men så til slutt fant vi ut at vi kunne gå av tre timer før... så vi hadde på en måte rett først.

Naturbilder fra Kotor-fjorden

MAKEDONIA
Orhid-Skopje

Tidlig, tidlig(kanskje rundt halv sju) om morgenen dagen etter kunne vi gå av bussen i Orhid. I guideboken vår står den omtalt som Makedonias juvel og det er ikke måte på hvor vakert de skulle være. Den ligger ved en svær innsjø som heter Lake Orhid, overraskende nok. Vi kom bokstavelig talt til en by i bakrus. Vet ikke hva som hadde forgått kvelden før, men overalt var det festkledde ungdommer som vandret rundt med trøtte øyne. Og på en Irish pøb var det fremdeles to slitne sjeler med hver sin pils og kaffebarene som hadde åpnet for morgenen var fulle av slitne tryner. Det var litt spesielt. Vi vandret litt rundt i byen før vi gikk til innsjøen hvor vi tok oss et morgenbad. Det var rett og slett litt skuffende. Vi hadde jo forventet oss et Utopia men det var bare en middels fin by... Vi var veldig slappe da så vi så ærelig talt ikke alt som var å se men vi hadde på følelsen at etter Groznjan og Kroatia var de lite som ville imponere. En blund på stranda og en tur på internett-kafe var alt vi gadd å gjøre før vi gikk tilbake til busstasjonen for å komme oss til Skopje. Det skulle bli en LANG tur. I prinsippet skulle det ta under tre timer. Men vi var vel om bord i bussen i over 5. Makedonia er et fattig land og det merket vi nå. Bussen var i elendig stand. Klarte 20 km\t i slakk oppoverbakke. Og når den mistet fart på flate strekninger klarte den ikke å få opp temop igjen. Det var forferderlig. 50 grader i bussen. En sur og direkte utrivlig bussjåfør og bekymring om å ikke rekke toget til Athen vi hadde planlagt å rekke samme kveld da vi skjønte at Makedonia ikke var helt det vi hadde ventet.

Omsider kom vi fram til Skopje som var en eneste smørje av grå og fæle bygninger. Stasjonen var noe av det verste som vi hadde sett. Ingenting fungerte. Det virket øde og forlatt. Den eneste skjermen som viste noe viste alt på kyrillisk, det var umulig å skjønne om tallene var ankomst-tider eller avgangstider, om de ekstra tallene var forsinkelser eller reisevarighet. I billettluka prøvde vi å si "Athen???" og mannen viste 1800 på klokka og så trakk på skuldrene. Det var umulig å få noe informasjon fra noen. Og alt de sa var forskjellig(dette er tydligvis vanlig standard fordi i guideboken stod akkurat det vi opplevde). Men det var flere reisende på stasjonen og til syvende og sist fant vi ut av at toget skulle komme på perong 4 klokka 1830 men at det var forsinket i en time. Så vi satte oss ned til å vente i en uutholdelig varme. En time ble til to og to til tre. Så kom endelig toget.

Det er ganske vakkert å komme til et nytt land, et nytt sted grytidlig på morgenen.

Litt fint var det jo...

Morgendyppet. Jeg klarte å si: "hueles mas en la ensalada" mens vi svømte. det jeg skulle si var "vueles mas en (agua) saleada" Det resulterte i latterkrampe og svømmebesvær.


Fra bussturen fra Orhid til Skopje

Denne informative skjermen var ikke til stor hjelp. Ingen av tidspunktene oppgitt var tidspunktet vi hadde sett avgangen på internett...

Mobilspill eneste redning. Og de 4 iskremene vi kjøpe som tilsammen kanskje kostet oss 2 kroner(jeg ville foretrukket å betalt og vært i et rikt land hvor ting fungerer som det skal).

HELLAS
Athen

Vi kom til Thessaloniki sent på kvelden og skulle bytte tog for å dra til Athen. Etter en times forsnikelse og 40 sure euro vi måtte betale i kjipe supplementer til de rikere landene som ikke lar noen gjøre noe for ingenting(hvis de 400€ i interrailbillett kan telles som ingenting) kom vi til Athen. vi hadde ikke tenkt til å bli men reise direkte videre til Patras og ta båten til Korfu. Men vi kunne ta et tog som gikk noen timer senere så vi kunne få med oss et viktig sight! Akropolis. Pau hadde jo aldri vært i Athen før men det hadde jeg. Og jeg kunne faktisk ikke huske at det var så mye annet å se i Athen enn akkurat det. Så det rakk vi før vi reiste til Patras. Som vanlig hadde vi ikke planlagt, bare stolt på at det gikk en båt til korfu en eller annen gang. Det endte med en 7 timers ventetid i Patras. Det tror jeg kan regnes som verdens kjedeligste by. Vi badet litt. Jeg kuttet opp store og lilletåa på noe mystisk og begynte å blø som en foss(pau ville kanskje ordlagt seg litt annerledes...) og vi gikk rundt og spiste is og gyros. Det var ikke stort å ta seg til. Og når jeg attpåtil klarte å miste den ene terningen vår utenfor havna kunne vi heller ikke spille mer terningspill.

Obligatoriske sights

KORFU-KERKYRA

Etter en behagelig natt sovende på gulvet i kinosalen på båten kom vi frem til Korfu by. VI satset på å bli møtt på havnen av noen som hadde rom til overs. Det ble vi. Først av en brite som hadde et sted som het Pnk Palace. Vi hadde møtt noen jenter i Patras som hadde vært på Korfu og de sa at de hadde bodd på Pink Palace og hadde bare betalt 12€ pr prs som inkulderte frokost OG middag. Så vi tenkte at så billig kan vi klare å bo på et hvilketsonhelst sted uansett hvor grise-harry det er. Det fikk vi nemlig inntrykk av at dette stedet var. Men briten sa oss en helt annen pris. 25€ pr prs. Så den prisen jentene hadde fått var da selvfølgelig prisen for jenter... Det vitner litt om hvor harry det stedet var. Så da var det bare å si "we'll think about it... over there..." og så gå videre og lete. Da vi kommer inn i venteområdet møter vi en dame som tilbyr oss rom! Det var billig og virket bra. 15€. Hun snakket bare gresk og tysk så Pau tok seg av snakkingnen. Rommet var i Korfu by men et stykke å gå, så vi begynte ferden. Litt småprat og så begynner den damen å se på instrumentene våre... Og så stopper hun plutselig. Hun vil ikke ha oss boende der allikevel. Fordi vi helt sikkert kom til å spille og forstyrre de andre gjestene. At vi sa at vi ikke kom til å gjøre det, og at vi aldri hadde gjort det før på reisen var ikke godt nok. Nei. "ich habe angst" sa hun. Det nyttet ikk. Hun stolte rett og slett ikke på oss. Jeg ble ganske gretten og vi måtte gå tilbake til stasjonen. Til slutt fikk vi være med en gammel mann med bare to tenner. Han var artig! Snakket masse. Han hadde vært i Norge under krigen og i USA. Han snakket med masse amerikanske uttrykk(those fucking americans, mother fuckin idiots, sånne ting...), men det var vanskelig å skjønne hva han sa for han snakket så utydelig(det kan ha noe med de to tennene å gjøre). Men han tok oss med til sitt hostel som var kjempefint mitt inne i skogen i en del av Korfu som het Dassia. Der hadde vi et rom for oss selv med kjøken og det hele.
Vi skulle sove der i to netter! og enda var det tidlig om morgenen så vi hadde tre dager på oss.
Vi leide oss en moped og fartet rundt på hele øya. Det var utrolig stas! Men Korfu er ikke det samme som det en gang var. Jeg var der for 12 år siden. Da var det et yrende turistliv og alt var nytt og fresht. Men nå var det en eneste forlatt spøkelsesøy! Øya er veldig naturskjønn og vakker så på det siden var det ingen ting å si på, men alle turist-landsbyene vi kom til var fryktelig triste. Alle restaurantene var helt tomme. Ingen folk i gatene. Alle skilter og postkort var solblekede og utdaterte. Det var bl a reklamert med "bredbånds-internett 2 megabyte ps!!!"
På strendene var parasollene halveis ødelagte. Mange svømmebasseng var uten vann og i det hele tatt var det ganske stygt og trist. Men å farte rundt hele øya på moped var fantastisk! Vi kom til hemmelige bortgjemte skogsveier og dypt inni skoger. Noen ganger bli vi litt bekymret for om mopeden ville klare de bratte stigningene på de dårlige veiene men det gikk bra!

Pau var sjåfør og Håvard konduktør

Vi badet litt på alle stedene vi kom til.

Noen som vet hvordan man lager ektremt hjemmelaget mat?

Utsikten fra en av "fjelltoppene" vi besteg.

Dette stedet var vakkert men turistbyen var noe av det verste.
Vi fulgte skilter til et badeland det var masse reklame på på veien, da vi kom fram viste det seg at det ikke eksisterte lenger.

Jippiiii


Her kan du se at vi kjører...

En av badestedene vi stoppet på på vår rundtur!

Dette var en gang fargesprakende postkort. Hestebildet over kunne like gjerne vært sort-hvitt

MOPED-DRAMA

Etter at denne videoen ble tatt var vi utefor noe ganske dramtatisk. Vi hadde fulgt skilting til noen klosterruiner som skulle være i området... Det var litt kuffende da vi endelig kom fram. Ikke verdt et foto engang. Derfra kunne vi dra samme vei tilbake eller følge veien videre. Vi fulgte veien videre selvfølgelig. Den begynte å gå nedover og nedover. Den ble smalere og smalere og med mer ulendt terreng for hver sving. Røtter, steiner og grener. Etterhvert ble det nesten helt ufremkommelig og jeg måtte gå av mopeden og gå ved siden av. Men vi tankte at veien måtte jo lede et sted. Etter langt om lenge kom vi ned i en dal! og der stoppet stien. Eller ikke stoppet helt. Det var en kjempetynn sti som forstatte opp BRATTE skråninger forbi trær og busker og det var faktisk ikke barebare å gå den. Men der, førti meter lenger fremme kom vi til en bilvei. Så vi var pent nødt til å bære, dytte og løfte mopeden gjennom skogen. Veien tilbake var lang bratt og enda værre... Det ble et fryktelig slit. Og det var faktisk litt skummelt. Så bratt var det, og vi samarbeidet så godt vi kunne med å holde inne bremsene slippe og gi gass og dytte og alt skulle koordineres perfekt for å fungere... Midt i skråningen sa Pau som var bak, litt nervøst, "Ikke slipp bremsene nå, for da dør jeg!". Det var kanskje ikke fult så dramatisk men det føltes unektelig slik. Da vi endelig kom fra hadde jeg blod på kneet og stort brannsår på leggen som jeg hadde fått fra eksospotta og mopeden var blitt ganske oppripet, men vi var utrolig lettede og vi kjørte rett ned til stranden og tok et velfortjent bad. Det var faktisk et øyblikk hvor jeg tenkte at det ikke kom til å gå bra på ordentlig.

Siste dagen på Korfu dro vi på et badeland som eksisterte på ordentlig! Det var stas.
Så etter det hadde vi en litt ufrivillig sightseeing i korfu by når vi prøvde å finne veien til havnen. Byen er utrolig fin og lider ikke av folkemangel. Så hvis noen planlegger å avlegge Korfu et besøk: Bo i byen og lei moped til å gjøre strandutflukter.

ITALIA
Brindisi

Da næremer vi oss slutten på interrailen... Da vi var i Kroatia skjønte vi at vi hadde lite tid igjen og vi bestemte oss for å komme til Roma den 30. juli og ta båten 31. juli fra Roma til Barcelona. Da fikk litt ekstra tid.
Vi ankom Brindisi tidlig om morgenen og ville direkte videre til Roma. Men vi hadde noen timer å vente på toget så vi satte oss ned for å spille litt. Denne gangen var det ikke for å prøve å tjene penger. VI satt med ryggen mot gata og bare spilte for oss selv. Men det kom et fantastisk ungt hippi-par bort til oss som hadde stått å hørt på oss. De hadde kjøpt en tre-pakk med øl og to brød til oss! De ville gi oss noe og vi synes det var en utrolig fin gest som vi levde på resten av dagen

Roma

Hverken Pau eller jeg hadde vært i Roma før så vi ble helt overrasket over hvor storslagen og vakker den byen er! Vi kom dit tidlig kveld og bestemte oss for ikke å lete etter hostel, bare låse inn bagasjen og være ute hele natten til neste dag og så ta båten og hvile ut der. En dag i Roma er ganske lite. Det er så mye man må rekke over. Men vi klarte faktisk å se det viktigste. Og på kvelden dro vi ut i byens alternative strøk for å ta en pils. Der møtte vi en hyggelig rumener som vi kom i snakk med. I Romania skjønner folk godt spansk fordi de har små mange spanskspråkelige såpteserier!! helt sant! Så vi klarte å kommunisere ganske bra, vi på spansk og han på en rar spansk godt blandet med italiensk. Han fortalte at han jobbet for et modell-byrå som virket skikkelig fishy! Eller som han egentlig sa rett ut at bare var bullshit. En skikkelig klyse av en mann som lurer unge piker som drømmer om å bli modell til å komme til studioet og bli tatt bildet av for den "ubetydelige" summen av 400€ (3500 kr) for så å bli tatt opp i byråets katalog og være tilgjengelig for alle modelloppdrag som skulle dukke opp. Poenget er bare det at det aldri dukker opp noen oppdrag. Han lurer ikke bare unge piker men også unge gutter fra øst-europa som han lokker til Roma for at de skal bli stjerner. Jeg tror at sjefen benytter seg av disse guttene til litt mer en bare modell-ting. Og det var en historie om en rumener som hadde vært hos han som til slutt prøvde å drepe denne Maurizio og så tok bilen hans og rømte. Pau og jeg kom på besøk til studioet dagen etter for å snakke med denne sjefen(som viste seg å være en veldig lite pen mann i dameklær og høyhelte sko). Han ville nemlig at vi skulle åpne et kontor for ham i Barcelona. Han sa at han ville starte buisness der. (Jeg tenkte: men du har jo ingen buisness!!!) Og når Mauritzio fortalte om denne rumenske gutten fremstilte han seg selv som et stakkars offer, men jeg tror nok at historien har en annen side også som han ikke kommer like godt ut av.
Velvel. Natten ble ganske lang, men Roma er også en vakker by nattestid og folketom. Vi fikk oss noen få timers søvn på en benk før begynte tidlig sightseeing før vi måtte dra til havnen.

Med den maraton-sightseeingrunden vi gjorde var det ikke tid til å stille seg opp og bli tatt bilde av foran alle tingene. Så vi ble pent nødt til å låne andre turister til det...

Denne bygningen er ikke sååå kjent.

Roma by night


Her er vi i Vatikanet

Pau og jeg sammen med Rasdan. Nei det var ikke helt det han het, men nå har jeg glemt det...

Big is beautiful, men hva gjør det bildet av den modellen ved siden av...

Morgenromantikk

Luksusbåt på vei tilbake til BCN

Byebye Italia og turen går mot veis ende.

SPANIA
Barcelona

Båten var superluksuriøs med svømmebasseng, show, bar og casino. Men vi var helt utkjørte så vi sov nesten hele turen.
Endelig ankom vi Barcelona, en dag senere en ventet men med ryggsekken full av minner, ingen rene klær og 8 forskjellige myntsorter.

We're home!



THE END